2 Mosebok

Kapittel 33

Befalingen om å forlate Sinai
(5. Mosebok 1:1–8)

1 Da sa Herren til Moses: «Forlat dette stedet, du og folket du førte ut av Egypt, og dra til det landet Jeg lovet Abraham, Isak og Jakob da Jeg sa: Jeg vil gi det til deres etterkommere.

2 Jeg vil sende en engel foran dere og drive ut kanaaneerne, amorittene, hetittene, ferisittene, hevittene og jebusittene.

3 Gå opp til et land som flyter med melk og honning. Men Jeg vil ikke gå med dere, for dere er et hardnakket folk, ellers kunne Jeg ødelegge dere på veien.»

4 Da folket hørte denne dårlige nyheten, begynte de å sørge, og ingen tok på seg smykker.

5 For Herren hadde sagt til Moses: «Si til israelittene: Dere er et hardnakket folk. Hvis Jeg skulle gå med dere et eneste øyeblikk, ville Jeg ødelegge dere. Ta nå av dere smykkene, så skal Jeg bestemme hva Jeg skal gjøre med dere.»

6 Så tok israelittene av seg smykkene sine og bar dem ikke fra Horeb-fjellet og videre.*

Møteteltet

7 Moses pleide å ta teltet og slå det opp på avstand utenfor leiren. Han kalte det møteteltet, og alle som ville spørre Herren, gikk til møteteltet utenfor leiren.

8 Når Moses gikk ut til teltet, sto hele folket ved inngangene til sine egne telt og så på Moses til han gikk inn i teltet.

9 Når Moses gikk inn i teltet, kom skystøtten ned og ble stående ved inngangen, og Herren talte med Moses.

10 Når hele folket så skystøtten stå ved inngangen til teltet, reiste de seg og tilba, hver ved inngangen til sitt eget telt.

11 Så talte Herren til Moses ansikt til ansikt, slik en mann taler til sin venn. Deretter vendte Moses tilbake til leiren, men hans unge assistent Josva, Nuns sønn, forlot ikke teltet.

Løftet om Guds nærvær

12 Da sa Moses til Herren: «Se, Du har sagt til meg: ‘Før dette folket opp’, men Du har ikke fortalt meg hvem Du vil sende med meg. Likevel har Du sagt: ‘Jeg kjenner deg ved navn, og du har funnet nåde for Mine øyne.

13 Hvis jeg virkelig har funnet nåde for Dine øyne, så la meg få vite Dine veier, så jeg kan kjenne Deg og finne nåde for Dine øyne. Husk at dette folket er Ditt folk.»

14 Og Herren svarte: «Min nærhet skal være med deg, og Jeg skal gi deg hvile.»

15 «Hvis Din nærhet ikke er med oss,» svarte Moses, «så før oss ikke opp herfra.

16 For hvordan kan det da bli kjent at Ditt folk og jeg har funnet nåde for Dine øyne, hvis Du ikke går med oss? Hvordan skal vi ellers skille oss fra alle andre folk på jordens overflate?»

17 Da sa Herren til Moses: «Jeg vil gjøre akkurat det du har bedt om, for du har funnet nåde for Mine øyne, og Jeg kjenner deg ved navn.»

18 Da sa Moses: «Vennligst vis meg Din Herlighet.»

19 «Jeg vil la all Min godhet gå forbi deg,» svarte Herren, «og Jeg vil forkynne Mitt Navn – Herren – i ditt nærvær. Jeg vil vise barmhjertighet mot dem Jeg vil vise barmhjertighet mot, og Jeg vil vise medfølelse mot dem Jeg vil vise medfølelse mot.»*

20Men han la til: «Du kan ikke se Mitt ansikt, for ingen kan se Meg og leve.»

21 Herren fortsatte: «Det er et sted nær Meg hvor du kan stå på en klippe,

22 og når Min Herlighet går forbi, vil Jeg sette deg i en sprekk i klippen og dekke deg med Min hånd til Jeg har gått forbi.

23 Da vil Jeg ta bort Min hånd, og du skal se Min rygg, men Mitt ansikt må du ikke se.»