4 Mosebok

Kapittel 14

1 Da løftet hele menigheten stemmen og ropte, og den natten gråt folket.

2 Alle israelittene murret mot Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: «Hadde vi bare dødd i Egypt, eller hadde vi bare dødd i denne ødemarken!

3 Hvorfor fører Herren oss inn i dette landet for å falle for sverdet? Våre koner og barn vil bli plyndret. Ville det ikke være bedre for oss å dra tilbake til Egypt?»

4 Så sa de til hverandre: «La oss utnevne en leder og dra tilbake til Egypt.»

5 Da falt Moses og Aron på ansiktet foran hele Israels menighet.

6 Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som var blant dem som hadde speidet ut landet, rev i stykker klærne sine

7 og sa til hele Israels menighet: «Det landet vi har reist gjennom og speidet ut, er et overmåte godt land.

8 Hvis Herren har behag i oss, vil Han føre oss inn i dette landet, et land som flyter med melk og honning, og Han vil gi det til oss.

9 Bare ikke gjør opprør mot Herren, og vær ikke redde for folket i landet, for de vil være som brød for oss. Deres beskyttelse er fjernet, og Herren er med oss. Vær ikke redde for dem!»

10 Men hele menigheten truet med å steine Josva og Kaleb. Da viste Herrens herlighet seg for alle israelittene ved møteteltet.

11 Og Herren sa til Moses: «Hvor lenge skal dette folket forakte Meg? Hvor lenge skal de nekte å tro på Meg, til tross for alle tegnene Jeg har gjort blant dem?

12 Jeg vil slå dem med en pest og ødelegge dem – og Jeg vil gjøre deg til en nasjon som er større og mektigere enn dem.»

13 Men Moses sa til Herren: «Egypterne vil høre om det, for med Din styrke førte Du dette folket ut fra dem.

14 Og de vil fortelle det til innbyggerne i dette landet. De har allerede hørt at Du, Herre, er midt blant dette folket, at Du, Herre, har blitt sett ansikt til ansikt, at Din sky står over dem, og at Du går foran dem i en skysøyle om dagen og en ildsøyle om natten.

15 Hvis Du dreper dette folket som én mann, vil nasjonene som har hørt om Din berømmelse, si:

16 «Fordi Herren ikke var i stand til å føre dette folket inn i det landet Han sverget å gi dem, har Han slaktet dem i ørkenen.»

17 Så nå ber Jeg om at Min Herres makt må bli forherliget, akkurat som Du har erklært:

18 «Herren er langmodig og rik på kjærlighet, Han tilgir misgjerninger og overtredelser. Men Han lar ikke den skyldige gå ustraffet; Han straffer fedrenes misgjerninger på barna til tredje og fjerde ledd.»

19 Tilgi dette folks misgjerninger, i samsvar med Din store kjærlighet, slik Du har tilgitt dem siden de forlot Egypt.

20 «Jeg har tilgitt dem, slik Du ba om,» svarte Herren.

21 «Men så sikkert som Jeg lever, og så sikkert som hele jorden er fylt av Herrens herlighet,

22 skal ingen av de menn som har sett Min herlighet og de tegn Jeg har gjort i Egypt og i ørkenen – men som har prøvd Meg og vært ulydige mot Meg disse ti ganger –

23 ingen av dem skal noensinne få se det landet Jeg sverget å gi deres fedre. Ingen av dem som har behandlet Meg med forakt, skal få se det.

24 Men fordi Min tjener Kaleb har en annen ånd og har fulgt Meg av hele sitt hjerte, skal Jeg føre ham inn i det landet han har kommet inn i, og hans etterkommere skal arve det.

25 Nå som amalekittene og kanaanittene bor i dalene, skal dere i morgen vende om og dra ut i ørkenen langs veien til Rødehavet.

26 Da sa Herren til Moses og Aron

27 «Hvor lenge skal denne onde menigheten knurre mot Meg? Jeg har hørt klagene som israelittene kommer med mot Meg.

28 Si derfor til dem: Så sant Jeg lever, sier Herren, Jeg vil gjøre med dere akkurat som Jeg har hørt dere si.

29 Dere skal falle i denne ørkenen, alle som ble talt i folketellingen, alle som er tjue år eller eldre, fordi dere har knurret mot Meg.

30 Ingen av dere skal komme inn i det landet Jeg har sverget å gi dere, unntatt Kaleb, sønn av Jefunne, og Josva, sønn av Nun.

31 Men Jeg vil føre deres barn, som dere sa ville bli bytte, inn i det landet dere har forkastet – og de skal nyte det.

32 Men dere skal falle om i denne ørkenen.

33 Deres barn skal være gjetere i ørkenen i førti år, og de skal lide for deres utroskap til den siste av dere ligger i ørkenen.

34 I samsvar med de førti dagene dere speidet ut landet, skal dere bære deres skyld i førti år – ett år for hver dag – og dere skal kjenne at Jeg har vendt Meg bort fra dere.

35 Jeg, Herren, har talt, og Jeg vil helt sikkert gjøre disse tingene mot hele denne onde menigheten, som har konspirert mot Meg. De skal møte sin ende i ørkenen, og der skal de dø.

36 Så ble mennene som Moses hadde sendt for å speide ut landet, og som var kommet tilbake og hadde fått hele menigheten til å knurre mot ham ved å bringe en dårlig rapport om landet –

37 de mennene som hadde brakt den dårlige rapporten om landet – slått ned av en pest for Herrens åsyn.

38 Av de mennene som hadde gått for å speide ut landet, var det bare Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som ble i live.

39 Da Moses videreformidlet disse Ordene til alle israelittene, gråt folket bittert.

40 Tidlig neste morgen sto de opp og gikk opp mot åskammen i høylandet. «Vi har virkelig syndet,» sa de, «men vi vil dra til det stedet Herren har lovet oss.»

41 Men Moses sa: «Hvorfor overtrer dere Herrens bud? Dette vil ikke lykkes!

42 Gå ikke opp, for da vil dere bli slått ned av fiendene deres, fordi Herren ikke er blant dere.

43 For der vil amalekittene og kanaanittene møte dere, og dere vil falle for sverdet. Fordi dere har vendt dere bort fra Herren, vil han ikke være med dere.»

44 Men de våget å gå opp på åskammen i høylandet, selv om verken Moses eller Herrens paktkiste forlot leiren.

45 Da kom amalekittene og kanaanittene som bodde i den delen av høylandet, ned og angrep dem og jaget dem helt til Horma.