1 Kongebok
Kapittel 13
Jeroboams hånd visner
(2. Kongebok 23:4–20; 2. Krønikebok 34:3–7)
1 Plutselig, mens Jeroboam sto ved alteret for å brenne røkelse, kom en gudsmann fra Juda til Betel ved Herrens Ord.
2 Ved Herrens Ord ropte han mot alteret: «Alter, alter! Så sier Herren: ‘Se, en sønn ved navn Josjia skal bli født i Davids hus. På deg skal han ofre prestene på offerhaugene, de som brenner røkelse på deg, og menneskebein skal brennes på deg.’»*
3 Samme dag ga gudsmannen et tegn og sa: «Dette er tegnet Herren har talt om: ‘Se, alteret skal revne, og asken som ligger på det, skal bli tømt ut.’»
4 Da kong Jeroboam, som sto ved alteret i Betel, hørte ordet gudsmannen ropte mot alteret, rakte han ut hånden og sa: «Grip ham!» Men hånden han rakte ut mot ham, visnet, slik at han ikke kunne trekke den tilbake.
5 Alteret revnet, og asken ble tømt ut fra alteret, slik tegnet var som gudsmannen hadde gitt ved Herrens ord.
6 Da sa kongen til gudsmannen: «Bønnfall Herren din Gud og be for meg, så hånden min kan bli frisk igjen.»
Gudsmannen bønnfalt Herren, og kongens hånd ble frisk igjen og var som før.
7 Da sa kongen til gudsmannen: «Bli med meg hjem og styrk deg med mat, så skal jeg gi deg en belønning.»
8 Men gudsmannen svarte kongen: «Selv om du ga meg halvparten av alt du eier, ville jeg ikke bli med deg. Jeg vil heller ikke spise brød eller drikke vann på dette stedet.
9 For dette er det jeg ble befalt ved Herrens ord: ‘Du skal ikke spise brød eller drikke vann, og du skal ikke vende tilbake den veien du kom.’»
10 Derfor dro gudsmannen en annen vei og vendte ikke tilbake den veien han hadde kommet til Betel.
Den gamle profeten og gudsmannen
11 Det bodde en gammel profet i Betel. Sønnene hans* kom og fortalte ham om alt gudsmannen hadde gjort den dagen i Betel. De fortalte også sin far de ordene mannen hadde talt til kongen.
12 «Hvilken vei dro han?» spurte faren.
Sønnene hans viste ham* veien gudsmannen fra Juda hadde tatt.
13 Da sa profeten til sønnene sine: «Sal eselet for meg.»
De salte eselet for ham, og han satte seg på det.
14 Han dro etter gudsmannen og fant ham sittende under et eiketre.* Han spurte: «Er du gudsmannen som kom fra Juda?»
«Ja, det er jeg», svarte han.
15 Da sa profeten til gudsmannen: «Bli med meg hjem og spis litt brød.»
16 Men mannen svarte: «Jeg kan ikke vende tilbake med deg eller gå hjem til deg. Jeg vil heller ikke spise brød eller drikke vann sammen med deg på dette stedet.
17 For ved Herrens Ord har jeg fått beskjed: ‘Du skal ikke spise brød eller drikke vann der, og du skal ikke vende tilbake den veien du kom.’»
18 Da svarte profeten: «Jeg er også en profet som du, og en engel talte til meg ved Herrens ord og sa: ‘Ta ham med deg tilbake til huset ditt, så han kan spise brød og drikke vann.’»
Men den gamle profeten løy for ham.
19 Gudsmannen vendte derfor tilbake med ham, spiste brød i huset hans og drakk vann.
20 Mens de satt ved bordet, kom Herrens ord til profeten som hadde ført ham tilbake.
21 Profeten ropte til gudsmannen som hadde kommet fra Juda: «Så sier Herren: ‘Fordi du har trosset Herrens ord og ikke holdt det budet Herren din Gud ga deg,
22 men vendte tilbake og spiste brød og drakk vann på det stedet hvor Han hadde sagt at du ikke skulle gjøre det, skal kroppen din aldri komme i dine fedres grav.’»
23 Etter at gudsmannen hadde spist og drukket, salte den gamle profeten som hadde ført ham tilbake, eselet for ham.
24 Da gudsmannen dro videre, møtte en løve ham på veien og drepte ham. Kroppen hans ble liggende på veien, mens eselet og løven sto ved siden av den.
25 Noen menn som gikk forbi, så kroppen ligge på veien og løven stå ved siden av den. De dro inn i byen der den gamle profeten bodde, og fortalte hva de hadde sett.
26 Da profeten som hadde ført gudsmannen tilbake fra reisen, hørte dette, sa han: «Det er gudsmannen som var ulydig mot Herrens befaling. Derfor har Herren overgitt ham til løven, og den har revet ham i hjel, slik Herren hadde sagt til ham.»
27 Så sa den gamle profeten til sønnene sine: «Sal eselet for meg.» Og de salte det.
28 Han dro av sted og fant kroppen liggende på veien, mens eselet og løven sto ved siden av den. Løven hadde ikke spist kroppen og heller ikke revet eselet.
29 Den gamle profeten løftet gudsmannens kropp opp, la den på eselet og førte den tilbake til sin egen by for å sørge over ham og begrave ham.
30 Han la kroppen i sin egen grav, og de holdt klage over ham og ropte: «Å, min bror!»
31 Etter at han hadde begravet ham, sa profeten til sønnene sine: «Når jeg dør, skal dere begrave meg i graven der gudsmannen er begravet. Legg mine bein ved siden av hans bein.
32 For budskapet han ropte ut ved Herrens ord mot alteret i Betel og mot alle helligdommene på offerhaugene i byene i Samaria, skal sannelig gå i oppfyllelse.»
33 Selv etter disse hendelsene vendte Jeroboam ikke om fra sine onde veier. Igjen innsatte han prester for offerhaugene fra alle slags folk. Enhver som ønsket det, innviet han til å være prest på offerhaugene.
34 Dette ble synden til Jeroboams hus, og den førte til at hans hus ble utryddet og utslettet fra jordens overflate.
Fotnoter:
2* Se 2. Kongebok 23:16.
11* LXX, syrisk og Vulgata; hebraisk: «sønn»
12* LXX; hebraisk: «hadde sett»
14* Eller: «en terebint» eller «et stort tre»