1 Kongebok
Kapittel 22
Ahab og de falske profetene
(2. Krønikebok 18,1–11)
1 Det gikk tre år uten krig mellom Aram og Israel.
2 Men i det tredje året dro Josjafat, kongen i Juda, ned for å besøke Israels konge.
3 Israels konge sa til tjenerne sine: «Vet dere ikke at Ramot i Gilead tilhører oss? Likevel gjør vi ingenting for å ta byen tilbake fra kongen i Aram.»
4 Så spurte han Josjafat: «Vil du dra med meg og kjempe mot Ramot i Gilead?»
Josjafat svarte Israels konge: «Jeg er som du, mitt folk er som ditt folk, og mine hester er som dine hester.»
5 Men Josjafat sa også til Israels konge: «Spør først etter Herrens ord.»
6 Da samlet Israels konge profetene, omkring fire hundre menn, og spurte dem: «Skal jeg dra til krig mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la være?»
«Dra opp», svarte de, «for Herren skal gi byen i kongens hånd.»
7 Men Josjafat spurte: «Finnes det ikke enda en Herrens profet her som vi kan spørre?»
8 Israels konge svarte: «Det finnes fortsatt én mann som vi kan spørre Herren gjennom, men jeg hater ham, for han profeterer aldri noe godt om meg, bare ondt. Det er Mika, Jimlas sønn.»
«Kongen må ikke si slikt!» svarte Josjafat.
9 Da kalte Israels konge på en av embetsmennene sine og sa: «Hent Mika, Jimlas sønn, med en gang.»
10 Israels konge og Josjafat, kongen i Juda, satt på hver sin trone, kledd i kongelige drakter, på treskeplassen ved inngangen til Samarias port, mens alle profetene profeterte foran dem.
11 Sidkia, Kena'anas sønn, hadde laget seg horn av jern og erklærte: «Så sier Herren: ‘Med disse skal du stange arameerne til de er utryddet.’»
12 Og alle profetene profeterte det samme og sa: «Dra opp til Ramot i Gilead og seire, for Herren skal gi byen i kongens hånd.»
Mika profeterer mot Ahab
(2. Krønikebok 18,12–27)
13 Budbringeren som hadde gått for å hente Mika, sa til ham: «Se, profetene taler med én røst og lover kongen lykke. La nå dine ord være som deres, og tal du også godt.»
14 Men Mika sa: «Så sant Herren lever, jeg skal bare tale det Herren sier til meg.»
15 Da Mika kom fram, spurte kongen ham: «Mika, skal vi dra til krig mot Ramot i Gilead, eller skal vi la være?»
«Dra opp og seire», svarte Mika, «for Herren skal gi byen i kongens hånd.»
16 Men kongen sa til ham: «Hvor mange ganger må jeg få deg til å sverge at du ikke skal si meg annet enn sannheten i Herrens navn?»
17 Da erklærte Mika:
«Jeg så hele Israel spredt utover fjellene som sauer uten hyrde.
Og Herren sa: ‘Disse har ingen herre.
La hver og en vende hjem i fred.’»
18 Da sa Israels konge til Josjafat: «Sa jeg ikke til deg at han aldri profeterer noe godt om meg, bare ondt?»
19 Mika fortsatte: «Hør derfor Herrens Ord: Jeg så Herren sitte på sin trone, og hele himmelens hær sto omkring Ham, på Hans høyre og venstre side.
20 Herren sa: ‘Hvem vil lokke Ahab til å dra opp og falle ved Ramot i Gilead?’
Den ene foreslo én ting, og den andre noe annet.
21 Da trådte en ånd fram, stilte seg foran Herren og sa: ‘Jeg skal lokke ham.’*
‘Hvordan?’ spurte Herren.
22 Han svarte: ‘Jeg skal gå ut og være en løgnens ånd i munnen på alle profetene hans.’
Herren sa: ‘Du skal lokke ham, og du skal lykkes. Gå og gjør det.’
23 Se, Herren har nå lagt en løgnens ånd i munnen på alle disse profetene dine, og Herren har kunngjort ulykke over deg.»
24 Da gikk Sidkia, Kena'anas sønn, fram, slo Mika i ansiktet og sa: «Hvilken vei gikk Herrens Ånd da Han forlot meg for å tale til deg?»
25 Mika svarte: «Det skal du få se den dagen du går inn i det innerste rommet for å gjemme deg.»
26 Da erklærte Israels konge: «Ta Mika og før ham tilbake til Amon, byens guvernør, og til Joasj, kongens sønn.
27 Si til dem: ‘Så sier kongen: Sett denne mannen i fengsel og gi ham bare brød og vann til jeg kommer trygt tilbake.’»
28 Men Mika svarte: «Hvis du noen gang kommer trygt tilbake, har Herren ikke talt gjennom meg.» Så la han til: «Hør dette, alle folk!»
**Ahabs nederlag og død**
*(2. Krønikebok 18,28–34)*
29 Så dro Israels konge og Josjafat, kongen i Juda, opp til Ramot i Gilead.
30 Israels konge sa til Josjafat: «Jeg vil forkledde meg og gå inn i kampen, men du skal ha på deg kongedrakten.» Så forkledde Israels konge seg og gikk inn i kampen.
31 Kongen i Aram hadde gitt sine trettito vognførere denne befalingen: «Dere skal ikke kjempe mot noen, verken liten eller stor, bare mot Israels konge.»
32 Da vognførerne så Josjafat, sa de: «Dette må være Israels konge!» Så vendte de seg mot ham for å kjempe, men Josjafat ropte ut.
33 Da vognførerne så at han ikke var Israels konge, vendte de om og sluttet å forfølge ham.
34 Men en mann spente buen og skjøt uten å sikte spesielt, og pilen traff Israels konge mellom skjøtene i rustningen. Da sa kongen til vognføreren sin: «Snu* og få meg ut av kampen, for jeg er hardt såret!»
35 Kampen raste hele den dagen, og kongen ble holdt oppreist i vognen sin med ansiktet vendt mot arameerne. Blodet fra såret rant ned på bunnen av vognen, og om kvelden døde han.
36 Da solen gikk ned, lød et rop gjennom hæren:
«Hver mann til sin by, og hver mann til sitt land!»
37 Slik døde kongen. Han ble ført til Samaria, og der begravde de ham.
38 Vognen ble vasket ved dammen i Samaria, der de prostituerte badet,* og hundene slikket Ahabs blod, slik Herren hadde sagt.*
39 Det som ellers er å fortelle om Ahab, om alt han gjorde, elfenbenspalasset han bygde og alle byene han befestet, står skrevet i Krønikeboken om Israels konger.
40 Ahab hvilte hos sine fedre, og hans sønn Ahasja ble konge etter ham.
Josjafat regjerer i Juda
(2. Krønikebok 20,31–34)
41 I det fjerde året av Ahabs regjeringstid over Israel ble Josjafat, Asas sønn, konge i Juda.
42 Josjafat var trettifem år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tjuefem år. Hans mor het Asuba og var datter av Sjilhi.
43 Josjafat vandret på alle de veiene hans far Asa hadde gått. Han vek ikke av fra dem, men gjorde det som var rett i Herrens øyne.
Offerhaugene ble likevel ikke fjernet. Folket fortsatte å ofre og brenne røkelse på offerhaugene.
44 Josjafat sluttet også fred med Israels konge.
45 Det som ellers er å fortelle om Josjafat, om den makten han viste og krigene han førte, står skrevet i Krønikeboken om Judas konger.
46 Han fjernet fra landet de mannlige tempelprostituerte som var igjen fra hans far Asas dager.
47 Det var ingen konge i Edom; en stattholder fungerte som konge.
48 Josjafat bygde Tarsis-skip* som skulle dra til Ofir etter gull, men de kom aldri av sted, for skipene forliste ved Esjon-Geber.
49 På den tiden sa Ahasja, Ahabs sønn, til Josjafat: «La mine tjenere seile sammen med dine tjenere.» Men Josjafat ville ikke.
50 Josjafat hvilte hos sine fedre og ble begravet hos dem i sin far Davids by. Hans sønn Joram ble konge etter ham.
Ahasja regjerer i Israel
(2. Kongebok 1,1–16)
51 I det syttende året av Josjafats regjeringstid over Juda ble Ahasja, Ahabs sønn, konge i Israel, og han regjerte i Samaria i to år.
52 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne og vandret på sin fars og mors veier og på veien til Jeroboam, Nebats sønn, som hadde fått Israel til å synde.
53 Ahasja tjente og tilba Baal og vakte Herren, Israels Gud, til vrede, akkurat som hans far hadde gjort.
Fotnoter:
21* Noen tekster avslutter vers 21 og begynner vers 22 på dette punktet.
34* Bokstavelig: Vend hånden din
38* Eller: Samarias dam, der de renset våpnene
38* Se 1. Kongebok 21:19.
48* Eller: en flåte av handelsskip