1 Kongebok
Kapittel 3
Salomos bønn om visdom
(2 Krønikebok 1:1–13; Salme 45:1–17; Salme 72:1–20)
1 Senere inngikk Salomo en allianse med farao, kongen av Egypt, ved å gifte seg med datteren hans. Salomo førte henne til Davidsbyen, hvor hun bodde til han var ferdig med å bygge sitt eget palass og Herrens hus, samt muren rundt Jerusalem.
2 Folket ofret imidlertid fortsatt på offerhaugene, fordi det ennå ikke var bygd noe hus for Herrens Navn.
3 Salomo elsket Herren og vandret etter forskriftene til sin far David, bortsett fra at han ofret og brente røkelse på offerhaugene.
4 Kongen dro nå til Gibeon for å ofre der, for det var den store offerhaugen. Salomo ofret tusen brennofre på alteret der.
5 En natt i Gibeon viste Herren seg for Salomo i en drøm, og Gud sa: «Be om hva du vil, så skal Jeg gi deg det!»
6 Salomo svarte: «Du har vist stor kjærlig troskap mot Din tjener, min far David, fordi han vandret framfor Deg i trofasthet, rettferdighet og med et oppriktig hjerte. Og Du har fortsatt å vise ham denne kjærlige troskapen ved å gi ham en sønn som sitter på tronen hans denne dag.
7 Og nå, Herre min Gud, har Du gjort Din tjener til konge i min far Davids sted. Men jeg er bare et lite barn og vet ikke hvordan jeg skal gå ut eller komme inn.
8 Din tjener er her blant folket Du har utvalgt, et folk så tallrikt at det ikke kan telles eller regnes.
9 Gi derfor Din tjener et forstandig hjerte til å dømme Ditt folk og til å skjelne mellom godt og ondt. For hvem er i stand til å styre dette store folket Ditt?»
10 Det behaget Herren* at Salomo hadde bedt om dette.
11 Da sa Gud til ham: «Fordi du har bedt om dette og ikke bedt om et langt liv eller rikdom for deg selv eller om dine fienders død, men har bedt om forstand til å utøve rettferdighet,
12 se, Jeg skal gjøre det du har bedt om. Jeg skal gi deg et vist og forstandig hjerte, slik at det aldri før har vært noen som deg, og heller aldri skal komme noen som deg.
13 Dessuten skal Jeg gi deg det du ikke ba om – både rikdom og ære – slik at ingen konge skal være din likemann så lenge du lever.
14 Og hvis du vandrer på Mine veier og holder Mine forskrifter og bud, slik din far David gjorde, skal Jeg gi deg et langt liv.»
15 Da våknet Salomo og skjønte at det hadde vært en drøm. Så vendte han tilbake til Jerusalem, stilte seg foran Herrens paktsark og ofret brennofre og fredsofre. Deretter holdt han et festmåltid for alle tjenerne sine.
Salomo dømmer med visdom
16 På den tiden kom to prostituerte kvinner til kongen og stilte seg framfor ham.
17 Den ene kvinnen sa: «Hør meg, min herre! Denne kvinnen og jeg bor i samme hus, og jeg fødte et barn mens hun var i huset.
18 Den tredje dagen etter at jeg hadde født, fødte også denne kvinnen et barn. Vi var alene. Det var ingen andre i huset enn oss to.
19 Om natten døde sønnen til denne kvinnen fordi hun la seg over ham.
20 Da sto hun opp midt på natten og tok sønnen min fra siden min mens din tjenestekvinne sov. Hun la ham ved sitt bryst og la sin døde sønn ved mitt bryst.
21 Da jeg sto opp om morgenen for å amme sønnen min, oppdaget jeg at han var død. Men da jeg undersøkte ham nøye, så jeg at det ikke var sønnen jeg hadde født.»
22 «Nei!» sa den andre kvinnen. «Den levende er min sønn, og den døde er din sønn.»
Men den første kvinnen holdt fast på sitt: «Nei! Den døde er din, og den levende er min.» Slik sto de og kranglet framfor kongen.
23 Da sa kongen: «Den ene sier: ‘Min sønn lever, og din sønn er død’, mens den andre sier: ‘Nei, din sønn er død, og min sønn lever.’»
24 Så sa kongen: «Hent et sverd til meg.» Og de hentet et sverd til kongen.
25 Da erklærte kongen: «Del det levende barnet i to og gi den ene halvparten til den ene kvinnen og den andre halvparten til den andre.»
26 Da talte kvinnen som var mor til det levende barnet, til kongen, for hennes hjerte brant av medfølelse med sønnen. «Vær så snill, min herre», sa hun, «gi henne det levende barnet! Drep ham for all del ikke!»
Men den andre kvinnen sa: «Han skal verken være min eller din. Del ham i to!»
27 Da avsa kongen sin dom: «Gi det levende barnet til den første kvinnen. Dere må på ingen måte drepe ham. Hun er moren hans.»
28 Da hele Israel hørte om dommen kongen hadde avsagt, ble de fylt med ærefrykt for ham, for de så at Guds visdom var i ham til å utøve rettferdighet.
Fotnoter:
10* Det hebraiske ordet Adonai; også i vers 15