1 Samuelsbok
Kapittel 26
David skåner Saul igjen
1 Sifittene kom til Saul i Gibea og sa: «Skjuler ikke David seg på Hakila-høyden, rett overfor Jesjimon?»
2 Da dro Saul ned til Sif-ørkenen, fulgt av tre tusen utvalgte menn fra Israel, for å lete etter David der.
3 Saul slo leir ved veien på Hakila-høyden, rett overfor Jesjimon, mens David oppholdt seg i ørkenen. Da David forsto at Saul hadde fulgt etter ham dit,
4 sendte David ut speidere for å forsikre seg om at Saul virkelig var kommet.
5 Så brøt David opp og gikk til stedet der Saul hadde slått leir. Han så stedet der Saul og Abner, sønn av Ner og hærføreren hans, hadde lagt seg. Saul lå midt inne i leiren, med troppene slått leir rundt ham.
6 Da spurte David hetitten Ahimelek og Abisjai, sønn av Seruja og bror til Joab: «Hvem vil gå ned med meg til Saul i leiren?» «Jeg går med deg», svarte Abisjai.
7 Den natten kom David og Abisjai fram til troppene. Der lå Saul og sov midt inne i leiren, med spydet stukket i jorden ved hodet. Abner og troppene lå rundt ham.
8 Abisjai sa til David: «I dag har Gud gitt din fiende i din hånd. La meg nå få spidde ham til jorden med spydet med ett eneste støt. Jeg trenger ikke å slå ham to ganger!»
9 Men David sa til Abisjai: «Drep ham ikke! For hvem kan løfte hånden mot Herrens salvede og være uten skyld?»
10 David fortsatte: «Så sant Herren lever, Herren selv skal slå ham. Enten kommer dagen hans, og han dør, eller så drar han ut i kamp og omkommer.
11 Herren forby at jeg skulle løfte hånden mot Herrens salvede. Ta heller spydet og vannkrukken som står ved hodet hans, så går vi.»
12 Så tok David spydet og vannkrukken ved Sauls hode, og de gikk sin vei. Ingen så dem eller visste om det, og ingen våknet. De sov alle sammen, for en dyp søvn fra Herren hadde falt over dem.
David irettesetter Abner
13 Deretter gikk David over til den andre siden og stilte seg på toppen av fjellet et stykke unna. Det var stor avstand mellom dem.
14 David ropte til troppene og til Abner, sønn av Ner: «Vil du ikke svare meg, Abner?» «Hvem er du som roper til kongen?» svarte Abner.
15 Da sa David til Abner: «Du er vel en mann? Og hvem i Israel kan måle seg med deg? Hvorfor voktet du da ikke din herre kongen da en av folket kom for å drepe ham?
16 Det du har gjort, er ikke godt. Så sant Herren lever, fortjener dere alle å dø, fordi dere ikke voktet deres herre, Herrens salvede. Se deg nå omkring. Hvor er kongens spyd og vannkrukken som sto ved hodet hans?»
17 Da kjente Saul igjen Davids stemme og spurte: «Er det din stemme, min sønn David?» «Det er min stemme, min herre og konge», svarte David.
18 Og han fortsatte: «Hvorfor forfølger min herre sin tjener? Hva har jeg gjort? Hvilken ondskap finnes i min hånd?
19 La nå min herre kongen høre sin tjeners ord: Hvis Herren har egget deg opp mot meg, måtte Han da ta imot et offer. Men hvis det er mennesker som har gjort det, måtte de være forbannet for Herrens ansikt! For i dag har de drevet meg bort fra å ha del i Herrens arv og sagt: ‘Gå og tjen andre guder.’
20 La derfor ikke mitt blod falle til jorden langt borte fra Herrens nærvær. For Israels konge har dratt ut for å lete etter en loppe, som en som jakter på en rapphøne i fjellene.»
Saul erkjenner sin synd
21 Da svarte Saul: «Jeg har syndet. Kom tilbake, min sønn David. Jeg skal aldri mer gjøre deg noe vondt, fordi du i dag regnet livet mitt som dyrebart. Jeg har handlet som en dåre og begått en alvorlig feil!»
22 «Her er kongens spyd», svarte David. «La en av de unge mennene komme over og hente det.
23 Måtte Herren gjengjelde hver mann for hans rettferdighet og trofasthet. For Herren ga deg i min hånd i dag, men jeg ville ikke løfte hånden mot Herrens salvede.
24 Slik jeg satte ditt liv høyt i dag, måtte Herren sette mitt liv høyt og redde meg ut av all nød.»
25 Saul sa til ham: «Velsignet være du, min sønn David. Du skal utrette store ting og visselig lykkes.»
Så gikk David sin vei, og Saul vendte hjem.