Esra
Kapittel 9
Blandet ekteskap med nabofolkene
(Nehemja 13:23–31)
1 Etter at dette var blitt fullført, kom lederne til meg og sa: «Israels folk, også prestene og levittene, har ikke holdt seg atskilt fra folkene omkring dem, som praktiserer de samme avskyelighetene som kanaaneerne, hetittene, perisittene, jebusittene, ammonittene, moabittene, egypterne og amorittene.
2 Israelittene har nemlig tatt noen av døtrene deres til koner for seg selv og sine sønner, slik at den hellige ætten er blitt blandet med folkene i landet. Og lederne og embetsmennene har gått foran i denne troløsheten!»
3 Da jeg hørte denne beretningen, rev jeg kjortelen og kappen min, dro ut noe av håret på hodet og skjegget mitt og satte meg ned i forferdelse.
4 Da samlet alle som skalv for ordene fra Israels Gud, seg rundt meg på grunn av de landflyktiges troløshet, mens jeg satt der i forferdelse helt til kveldsofferet.
Esras bekjennelsesbønn
5 Ved kveldsofferet reiste jeg meg fra min ydmykelse, med kjortelen og kappen revet. Jeg falt på kne, bredte hendene ut mot Herren min Gud
6 og sa:
«Min Gud, jeg skammer meg og er forlegen over å løfte ansiktet mitt mot Deg, min Gud, for våre misgjerninger har vokst oss over hodet, og vår skyld har nådd helt til himmelen.
7 Fra våre fedres dager og fram til denne dag har vår skyld vært stor. På grunn av våre misgjerninger er vi og våre konger og prester blitt overgitt i hendene på jordens konger og utsatt for sverd og fangenskap, plyndring og ydmykelse, slik vi er i dag.
8 Men nå, for et kort øyeblikk, har nåde kommet fra Herren vår Gud, så Han har bevart en rest for oss og gitt oss et feste* på sitt hellige sted. Selv i vårt slaveri har vår Gud gitt oss nytt liv og lys for våre øyne.
9 Selv om vi er slaver, har vår Gud ikke forlatt oss i vårt slaveri. Han har vist oss nåde for øynene på Persias konger og gitt oss nytt liv, så vi kan gjenoppbygge vår Guds hus og sette ruinene i stand, og Han har gitt oss en beskyttende mur i Juda og Jerusalem.
10 Og nå, vår Gud, hva kan vi si etter dette? For vi har forlatt budene
11 som Du ga gjennom Dine tjenere profetene, da Du sa: ‘Landet dere går inn i for å ta i eie, er et land som er besmittet av urenheten hos folkene der og av de avskyelighetene som de har fylt det med fra ende til ende.
12 Derfor skal dere ikke gi døtrene deres til deres sønner i ekteskap eller ta døtrene deres til koner for deres sønner. Søk aldri deres fred eller framgang, så dere kan være sterke og spise av landets gode goder og etterlate det som arv til deres sønner for alltid.’
13 Etter alt som har kommet over oss på grunn av våre onde gjerninger og vår store skyld – selv om Du, vår Gud, har straffet oss mindre enn våre misgjerninger fortjener og har gitt oss en slik rest som denne –
14 skal vi da igjen bryte Dine bud og inngå ekteskap med folkene som gjør disse avskyelighetene? Ville Du ikke da bli så vred på oss at Du utslettet oss og ikke lot noen rest eller overlevende bli igjen?
15 Herre, Israels Gud, Du er rettferdig! For vi er blitt igjen som en rest den dag i dag. Se, her står vi framfor Deg i vår skyld, selv om ingen på grunn av den kan bli stående framfor Deg.»
Fotnoter:
8* Eller: nagle eller fotfeste