Job

Kapittel 30
Jobs ære blir til forakt

1 «Men nå spotter de meg, menn yngre enn jeg, hvis fedre jeg ville nektet å sette sammen med mine gjeterhunder.

2 Hva nytte hadde jeg av styrken i deres hender, siden deres kraft var borte?

3 Utmagret av fattigdom og sult gnagde de på den tørre jorden, på den øde og golde villmark om natten.

4 De plukket meldestokk blant buskene, og røttene fra gyveltreet var deres føde.*

5 De ble drevet bort fra mennesker; det ble ropt etter dem som etter tyver,

6 så de måtte bo i dalskråningene, blant klippene og i hull i jorden.

7 De skrek blant buskene og krøp sammen under neslene.

8 En vettløs og navnløs flokk, drevet bort fra landet.

9 Og nå gjør de narr av meg i sang; jeg er blitt et ordtak blant dem.

10 De avskyr meg og holder seg langt unna meg; de nøler ikke med å spytte meg i ansiktet.

11 Fordi Gud har løsnet min buestreng og plaget meg, har de kastet tøylen* i mitt nærvær.

12 Pøbelen reiser seg ved min høyre side; de setter snarer for mine føtter og bygger voller mot meg.

13 De bryter opp min sti; de fremmer min ødeleggelse uten at noen holder dem tilbake.*

14 De stormer frem som gjennom et vidt brudd; gjennom ruinene velter de frem.

Jobs velstand blir til ulykke

15 Redsler er sluppet løs mot meg; de driver bort min verdighet som vinden, og min fremgang er borte som en sky.

16 Og nå er min sjel utøst i meg; lidelsens dager har grepet meg.

17 Om natten gjennombores mine bein, og mine gnagende smerter hviler aldri.

18 Med stor kraft griper Han mitt klesplagg; Han tar tak i kragen på min kjortel.*

19 Han kaster meg ned i gjørmen, og jeg er blitt lik støv og aske.

20 Jeg roper til Deg om hjelp, men Du svarer ikke; når jeg står frem, ser Du bare på meg.

21 Du har vendt Deg grusomt mot meg; med Din sterke hånd står Du meg imot.

22 Du løfter meg opp i vinden og driver meg bort med den; Du lar meg virvles rundt* i stormen.

23 Ja, jeg vet at Du vil føre meg ned til døden, til stedet som er bestemt for alle levende.

24 Men ingen rekker vel ut hånden mot en ruinert mann når han roper om hjelp i sin nød.

25 Har jeg ikke grått for dem som hadde det vanskelig? Har ikke min sjel sørget over den nødlidende?

26 Men da jeg håpet på godt, kom det onde; da jeg ventet lys, kom mørket.

27 Mitt indre koker, og jeg finner ingen ro; lidelsens dager møter meg.

28 Jeg går omkring svartkledd, men ikke av solen. Jeg står frem i forsamlingen og roper om hjelp.

29 Jeg er blitt en bror til sjakalene* og en venn av strutsene.*

30 Min hud blir svart og flasser av, og mine bein brenner av feber.

31 Min harpe er stemt til sorg og min fløyte til lyden av gråt.»

 

Fotnoter:
4* Eller: «deres brensel».
11* Hebraisk: «tømmen».
13* Eller: «uten at noen hjelper dem».
18* LXX; hebraisk: «Han blir som et klesplagg for meg» eller «mitt klesplagg er vansiret».
22* Eller: «Du oppløser meg».
29* Eller: «slanger» eller «drager».
29*b Bokstavelig: «døtre av en struts» eller «døtre av en ugle».