Job
Kapittel 32
Elihu irettesetter Jobs venner
1 Så sluttet disse tre mennene å svare Job, fordi han var rettferdig i sine egne øyne.
2 Da ble Elihu, sønn av Barakel busitten, av Rams slekt, vred. Han brant av vrede mot Job fordi han rettferdiggjorde seg selv framfor Gud,
3 og han brant av vrede mot Jobs tre venner fordi de ikke hadde klart å motbevise Job, og likevel hadde fordømt ham.
4 Elihu hadde ventet med å tale til Job fordi de andre var eldre enn han.
5 Men da han så at de tre mennene ikke hadde mer å svare, ble hans vrede opptent.
6 Så tok Elihu, sønn av Barakel busitten, til orde:
«Jeg er ung av år, mens dere er gamle; derfor var jeg tilbakeholden og redd for å fortelle dere hva jeg vet.
7 Jeg tenkte at alder burde tale, og mange år lære visdom.
8 Men det er en ånd* i mennesket, Den Allmektiges pust, som gir det forstand.
9 Det er ikke bare de gamle* som er vise, eller de eldste som forstår rett.
10 Derfor sier jeg: ‘Hør på meg; også jeg vil forkynne det jeg vet.’
11 Se, jeg ventet mens dere talte; jeg lyttet til deres overveielser mens dere lette etter ord.
12 Jeg fulgte nøye med på dere. Men ingen av dere motbeviste Job; ikke én av dere svarte på hans argumenter.
13 Så si ikke: ‘Vi har funnet visdom; Gud må tilbakevise ham, ikke et menneske.’
14 Men Job har ikke rettet sine ord mot meg, og jeg vil ikke svare ham med deres argumenter.
15 Jobs venner er slått med forferdelse; de har ikke mer å si; ordene har forlatt dem.
16 Skal jeg vente nå når de tier, når de står der uten å svare mer?
17 Også jeg vil svare; ja, jeg vil forkynne det jeg vet.
18 For jeg er full av ord, og ånden i mitt indre driver meg.
19 Se, mitt indre er som vin uten åpning; det er nær ved å sprenges som nye vinskinn.
20 Jeg må tale for å få lindring; jeg må åpne mine lepper og svare.
21 Jeg vil ikke gjøre forskjell på folk, og jeg vil ikke smigre noe menneske.
22 For jeg vet ikke hvordan man smigrer; ellers ville min Skaper snart ta meg bort.»
Fotnoter:
8* Eller: «Ånden»; også i vers 18.
9* Eller: «de mange» eller «de store».