Job

1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

2 «Om noen våger å tale et ord til deg, blir du da utålmodig? Men hvem kan holde tilbake sine ord?

3 Se, du har rettleidet mange, og styrket kraftløse hender.

4 Dine ord har reist opp den som snublet; du har styrket vaklende knær.

5 Men nå er ulykken kommet over deg, og du blir motløs. Den rammer deg, og du blir forferdet.

6 Er ikke din gudsfrykt din tillit, og dine veiers oppriktighet ditt håp?

7 Tenk etter, jeg ber deg: Hvem av de som var uskyldig, er noen gang gått til grunne? Hvor er de rettskafne blitt utslettet?

8 Slik jeg har sett det, høster de som pløyer urett og sår ulykke, det samme.

9 Ved Guds pust går de til grunne, og ved hans vredes storm fortæres de.

10 Løven kan brøle, og den unge løven knurre, men tennene til de unge løvene blir knust.

11 Den gamle løven går til grunne av mangel på rov, og løvinnens unger blir spredt.

12 Nå kom et ord hemmelig til meg; mitt øre fanget opp en hvisking av det.

13 I nattlige syner fulle av uro, da dyp søvn faller over mennesker,

14 kom frykt og beven over meg og fikk alle mine bein til å skjelve.

15 Da strøk en ånd* forbi ansiktet mitt, og hårene på kroppen reiste seg.

16 Den sto stille, men jeg kunne ikke skjelne dens skikkelse; en form sto foran øynene mine, og jeg hørte en hviskende røst:

17 ‘Kan et dødelig menneske være mer rettferdig enn Gud, eller en mann renere enn sin Skaper?

18 Se, Gud stoler ikke engang på sine tjenere, og hos sine engler finner han feil.

19 Hvor mye mer da hos dem som bor i leirhus, hvis grunnvoll er i støvet, og som knuses som møll!

20 Fra morgen til kveld blir de slått i stykker; ubemerket går de til grunne for alltid.

21 Blir ikke teltpluggene deres rykket opp, så de dør uten visdom?’»

Fotnote:
15* Eller: en vind.