Josva 22
Øststammene vender hjem
1 Da kalte Josva sammen rubenittene, gadittene og halve Manasses stamme.
2 Han sa til dem: «Dere har gjort alt det Moses, Herrens tjener, befalte dere, og dere har adlydt meg i alt det jeg befalte dere.
3 Hele denne tiden, helt fram til denne dag, har dere ikke sviktet brødrene deres, men dere har trofast utført den oppgaven Herren deres Gud ga dere.
4 Nå har Herren deres Gud gitt brødrene deres hvile, slik Han lovet dem. Derfor kan dere vende tilbake til hjemmene deres i landet Moses, Herrens tjener, ga dere på den andre siden av Jordan.
5 Men vær svært nøye med å holde budet og loven som Moses, Herrens tjener, ga dere: Dere skal elske Herren deres Gud, vandre på alle Hans veier, holde Hans bud, holde fast ved Ham og tjene Ham av hele deres hjerte og hele deres sjel.»
6 Så velsignet Josva dem og sendte dem av sted, og de dro hjem.
7 Til den ene halvparten av Manasses stamme hadde Moses gitt land i Basan, og til den andre halvparten hadde Josva gitt land blant brødrene deres på vestsiden av Jordan. Da Josva sendte dem hjem, velsignet han dem.
8 Han sa: «Vend tilbake til hjemmene deres med stor rikdom, med svært mye buskap, med sølv, gull, bronse og jern og med svært mange klær. Del byttet fra fiendene deres med brødrene deres.»
Vitnesbyrdets alter
9 Så forlot rubenittene, gadittene og halve Manasses stamme israelittene i Sjilo i Kanaans land for å vende tilbake til sitt eget land i Gilead, som de hadde tatt i eie etter Herrens befaling gjennom Moses.
10 Da de kom til Gelilot* ved Jordan i Kanaans land, bygde rubenittene, gadittene og halve Manasses stamme et stort og iøynefallende alter der ved Jordan.
11 Da fikk israelittene høre denne meldingen: «Se, rubenittene, gadittene og halve Manasses stamme har bygd et alter ved grensen til Kanaans land, ved Gelilot nær Jordan, på israelittenes side.»
12 Da israelittene hørte dette, samlet hele Israels menighet seg i Sjilo for å dra i krig mot dem.
13 Israelittene sendte Pinehas, sønn av presten Eleasar, til rubenittene, gadittene og halve Manasses stamme i Gileads land.
14 Sammen med ham sendte de ti høvdinger, ett familieoverhode fra hver av Israels stammer. Hver av dem var overhode for en familie blant Israels slekter.
15 De kom til rubenittene, gadittene og halve Manasses stamme i Gileads land og sa til dem:
16 «Dette sier hele Herrens menighet: ‘Hva er dette for en troløshet dere i dag har begått mot Israels Gud? Dere har vendt dere bort fra Herren og bygd dere et alter for å gjøre opprør mot Herren i dag.
17 Var ikke synden ved Peor nok for oss? En plage rammet Herrens menighet på grunn av den, og ennå i dag er vi ikke blitt renset fra den.
18 Og nå vil dere vende dere bort fra Herren? Hvis dere gjør opprør mot Herren i dag, vil Han i morgen bli vred på hele Israels menighet.
19 Hvis landet dere har fått i arv, virkelig er urent, så kom over til landet som er Herrens eiendom, der Herrens tabernakel står, og ta dere en eiendom blant oss. Men gjør ikke opprør mot Herren eller mot oss ved å bygge dere et annet alter enn alteret til Herren vår Gud.
20 Var ikke Akan,* Serahs sønn, troløs mot det som var viet til utslettelse,* slik at vrede kom over hele Israels menighet? Det var likevel ikke bare Akan som omkom på grunn av hans synd.’»
21 Da svarte rubenittene, gadittene og halve Manasses stamme lederne for Israels slekter:
22 «Herren, Den mektige, er Gud! Herren, Den mektige, er Gud! Han vet det, og måtte også Israel få vite det. Hvis dette var opprør eller troløshet mot Herren, må Han ikke spare oss i dag.
23 Hvis vi har bygd oss et alter for å vende oss bort fra Ham og ofre brennofre og grødeofre på det eller bære fram fredsofre på det, må Herren selv kreve oss til regnskap.
24 Men vi gjorde i virkeligheten dette fordi vi var bekymret for at etterkommerne deres i framtiden kunne si til våre etterkommere: ‘Hva har dere med Herren, Israels Gud, å gjøre?
25 Herren har satt Jordan som grense mellom oss og dere, rubenitter og gaditter. Dere har ingen del i Herren!’ Slik kunne etterkommerne deres få våre etterkommere til å slutte å frykte Herren.
26 Derfor sa vi: ‘La oss gå til handling og bygge oss et alter, men ikke til brennofre eller slaktofre.
27 Det skal i stedet være et vitne mellom oss og dere og mellom kommende generasjoner om at vi vil tjene Herren i Hans nærvær med våre brennofre, slaktofre og fredsofre.’ Da kan etterkommerne deres i framtiden ikke si til våre etterkommere: ‘Dere har ingen del i Herren!’
28 Derfor sa vi: ‘Hvis de noen gang sier dette til oss eller etterkommerne våre, skal vi svare: Se på avbildningen av Herrens alter som fedrene våre laget, ikke til brennofre eller slaktofre, men som et vitne mellom oss og dere.’
29 Det er langt fra oss å gjøre opprør mot Herren og vende oss bort fra Ham i dag ved å bygge et alter til brennofre, grødeofre eller slaktofre, et annet alter enn alteret til Herren vår Gud, som står foran Hans tabernakel.»
30 Da presten Pinehas og menighetens høvdinger – overhodene for Israels slekter som var sammen med ham – hørte det Rubens, Gads og Manasses etterkommere hadde å si, var de tilfredse.
31 Pinehas, sønn av presten Eleasar, sa til Rubens, Gads og Manasses etterkommere: «I dag vet vi at Herren er blant oss, for dere har ikke begått denne troløsheten mot Ham. Dermed har dere reddet israelittene fra Herrens hånd.»
32 Så forlot Pinehas, sønn av presten Eleasar, og de andre lederne rubenittene og gadittene i Gileads land. De vendte tilbake til israelittene i Kanaans land og avla rapport.
33 Israelittene var tilfredse med rapporten. De velsignet Gud og snakket ikke mer om å dra i krig mot rubenittene og gadittene og ødelegge landet der de bodde.
34 Rubenittene og gadittene kalte alteret Vitne, for de sa:* «Det er et vitne mellom oss om at Herren er Gud.»
Fotnoter:
10* Eller «steinsirkelen» eller «området». Det samme gjelder i vers 11.
20* Akan betyr «ulykkesbringer». Han kalles også Akar i 1. Krønikebok 2:7.
20*b Former av det hebraiske ordet cherem viser til at ting eller personer blir overgitt til Herren, enten ved at de utslettes eller ved at de gis som et offer.
34* Bokstavelig: «kalte alteret, for».