I deg finner min sjel tilflukt
(1 Samuel 22:1–5; Salme 108:1–13; Salme 142:1–7)

1 Til korlederen. Til melodien «Ødelegg ikke». En mikta* av David, da han flyktet fra Saul inn i hulen.

2 Vær nådig mot meg, Gud, vær nådig,
for i Deg finner min sjel tilflukt.
I skyggen av Dine vinger vil jeg søke ly
til faren er over.

3 Jeg roper til den Aller Høyeste Gud,*
til Gud som oppfyller Sin hensikt for meg.

4 Han strekker seg ned fra himmelen og redder meg;
Han irettesetter dem som tråkker på meg.
Sela
Gud sender ut
Sin kjærlige hengivenhet og Sin sannhet.

5 Min sjel er blant løver;
jeg ligger blant glupske dyr –
blant mennesker hvis tenner er spyd og piler,
hvis tunger er skarpe sverd.

6 Vær opphøyet, Gud, over himmelen;
må Din herlighet dekke hele jorden.

7 De spente et nett for mine føtter;
min sjel var fortvilet.
De gravde en grav for meg,
men de har selv falt i den!
Sela
8 Mitt hjerte er fast, o Gud, mitt hjerte er fast.
Jeg vil synge og spille musikk.
8Våkne, min herlighet!c
Våkne, o harpe og lyre!
Jeg vil vekke daggryet.

10 Jeg vil prise Deg, Herre, blant folkeslagene;
jeg vil synge Din pris blant folkene.

11 For Din kjærlighet når til himmelen,
og Din trofasthet til skyene.

12 Vær opphøyet, Gud, over himmelen;
må Din herlighet dekke hele jorden.