Apostlenes Gjerninger
Kapittel 20
Paulus i Makedonia og Hellas
1 Da bråket var over, sendte Paulus bud etter disiplene. Og etter å ha oppmuntret dem, sa han farvel til dem og dro til Makedonia.
2 Etter å ha reist gjennom dette området og sagt mange oppmuntrende ord, kom han til Hellas,
3 hvor han ble i tre måneder. Og da jødene laget et komplott mot ham da han skulle seile til Syria, bestemte han seg for å reise tilbake gjennom Makedonia.
4 Paulus ble ledsaget av Sopater, sønn av Pyrrus fra Berøa, Aristarkus og Sekundus fra Thessalonika, Gajus fra Derbe, Timoteus og Tykikus og Trofimus fra provinsen Asia.
5 Disse mennene reiste i forveien og ventet på oss i Troas.
6 Og etter de usyrede brøds høytid seilte vi fra Filippi, og fem dager senere sluttet vi oss til dem i Troas, hvor vi ble i syv dager.
Ung mann gjenopplives i Troas
(2 Kongebok 4:18–37)
7 På den første dagen i uken kom vi sammen for å bryte brødet. Siden Paulus var klar til å reise neste dag, talte han til dem og fortsatte å tale til midnatt.
8 Nå var det mange lamper i rommet ovenpå hvor vi var samlet.
9 Og en ung mann ved navn Eutykus, som satt i vinduet, sank ned i en dyp søvn mens Paulus talte videre og videre. Da han sov godt, falt han fra tredje etasje og ble plukket opp død.
10 Men Paulus gikk ned, kastet seg over den unge mannen og omfavnet ham. «Ikke vær redd!» sa han. «Han er fortsatt i live!»
11 Så gikk Paulus opp igjen, brøt brødet og spiste. Og etter å ha talt til daggry, dro han av sted.
12 Og folket var veldig lettet over at de kunne ta gutten levende hjem.
Fra Troas til Milet
13 Vi gikk videre til skipet og seilte til Assos, hvor vi skulle ta Paulus ombord. Han hadde ordnet dette fordi han skulle dit til fots.
14 Og da han møtte oss i Assos, tok vi ham ombord og dro videre til Mitylene.
15 Vi seilte videre derfra og ankom dagen etter midt imot Kios. Dagen etter kom vi til Samos, og dagen etter kom vi til Milet.
16 Paulus hadde bestemt seg for å seile forbi Efesos for å unngå å tilbringe tid i provinsen Asia, fordi han hadde det travelt med å nå Jerusalem, om mulig, innen pinsedagen.
Paulus tar farvel med Efeserne
17 Fra Milet sendte Paulus bud til Efesos etter menighetens eldste.
18 Da de kom til ham, sa han: «Dere vet hvordan jeg levde hele tiden jeg var hos dere, fra den første dagen jeg kom til provinsen Asia.
19 Jeg tjente Herren med stor ydmykhet og med tårer, spesielt i prøvelsene som kom over meg gjennom jødenes planer.
20 Jeg holdt ikke noe tilbake i forkynnelsen som var nyttig for dere, da jeg underviste dere offentlig og fra hus til hus,
21 og vitnet både for jøder og grekere om omvendelse til Gud og tro på vår Herre Jesus Kristus.
22 Og nå, tvunget av Ånden, drar jeg til Jerusalem, uten å vite hva som skal skje med meg der.
23 Jeg vet bare at i by etter by advarer Den Hellige Ånd meg om at lenker og plager venter meg.
24 Men jeg anser mitt liv som ingen verdi for meg, hvis jeg bare kan fullføre mitt løp og fullføre den tjeneste jeg har mottatt fra Herren Jesus – tjenesten med å vitne om de Gode Nyhetene om Guds nåde.
25 Nå vet jeg at ingen av dere som jeg har forkynt Riket for, skal se mitt ansikt igjen.
26 Derfor vitner jeg for dere i dag at jeg er uskyldig i alle menneskers blod.
27 For jeg trekte meg ikke tilbake men forkynte for dere hele Guds vilje.
28 Ta vare på dere selv og hele flokken som Den Hellige Ånd har satt dere til tilsynsmenn for. Vær hyrder for Guds menighet, som Han kjøpte med Sitt eget blod.
29 Jeg vet at etter min bortgang vil grusomme ulver komme inn blant dere og ikke spare flokken.
30 Selv fra deres egne skal mennesker reise seg og forvrenge sannheten for å trekke disiplene etter seg.
31 Vær derfor på vakt og husk at jeg i tre år aldri sluttet å advare hver enkelt av dere natt og dag med tårer.
32 Og nå overgir jeg dere til Gud og til Hans nådes Ord, som kan bygge dere opp og gi dere en arv blant alle som er helliget.
33 Jeg har ikke begjært noens sølv eller gull eller klær.
34 Dere vet selv at disse mine hender har dekket mine egne og mine følgesvenners behov.
35 I alt viste jeg dere at ved denne typen hardt arbeid må vi hjelpe de svake, og huske Herren Jesu Ord: ‘Det er saligere å gi enn å motta.’»
36 Da Paulus hadde sagt dette, knelte han ned sammen med dem alle og ba.
37 De gråt alle åpenlyst mens de omfavnet Paulus og kysset ham.
38 De ble spesielt bedrøvet over hans uttalelse om at de aldri skulle se ansiktet hans igjen. Så fulgte de ham til skipet.