1 Kongebok
Kapittel 8
Arken føres inn i tempelet
(2. Krønikebok 5:1–14)
1 På den tiden samlet Salomo Israels eldste hos seg i Jerusalem – alle stammehøvdingene og overhodene for israelittenes familier – for å føre Herrens paktsark opp fra Sion, Davidsbyen.
2 Alle Israels menn samlet seg hos kong Salomo til høytiden i den sjuende måneden,* måneden etanim.*
3 Da alle Israels eldste var kommet, løftet prestene arken, 4 og de førte Herrens ark og Åpenbaringsteltet opp sammen med alt det hellige utstyret som var i teltet. Prestene og levittene bar det opp.
5 Der foran arken ofret kong Salomo og hele Israels menighet, som hadde samlet seg hos ham, så mange sauer og okser at de ikke kunne telles eller regnes.
6 Så førte prestene Herrens paktsark inn på dens plass i templets innerste helligsted, Det aller helligste,* under kjerubenes vinger.
7 For kjerubene bredte vingene ut over stedet der arken sto, og de dekket arken og bærestengene ovenfra.
8 Bærestengene var så lange at endene kunne sees fra Det hellige foran det innerste helligstedet, men de kunne ikke sees utenfor Det hellige.* Og de er der den dag i dag.
9 Det var ikke noe i arken bortsett fra de to steintavlene som Moses hadde lagt i den ved Horeb,* der Herren inngikk en pakt med israelittene etter at de hadde dratt ut av Egypt.
10 Da prestene kom ut fra Det hellige, fylte skyen Herrens hus, 11 slik at prestene ikke kunne bli stående og gjøre tjeneste på grunn av skyen. For Herrens herlighet fylte Herrens hus.
Salomo velsigner Herren
(2. Krønikebok 6:1–11)
12 Da erklærte Salomo:
«Herren* har sagt at Han vil bo
i den mørke skyen.
13 Jeg har sannelig bygd Deg et opphøyet hus,
et sted der Du kan bo for evig.»
14 Mens hele Israels forsamling sto der, snudde kongen seg og velsignet dem alle 15 og sa:
«Velsignet være Herren, Israels Gud, som med Sin egen hånd har oppfylt det Han med Sin munn talte til min far David da Han sa:
16 ‘Fra den dagen Jeg førte Mitt folk Israel ut av Egypt, har Jeg ikke utvalgt noen by blant Israels stammer der det skulle bygges et hus for Mitt navn. Men Jeg har utvalgt David til å herske over Mitt folk Israel.’
17 Min far David hadde i sitt hjerte å bygge et hus for Herren, Israels Guds navn.
18 Men Herren sa til min far David: ‘Fordi det var i ditt hjerte å bygge et hus for Mitt navn, gjorde du rett i å ha dette i ditt hjerte.
19 Likevel er det ikke du som skal bygge huset. Din sønn, ditt eget avkom, skal bygge huset for Mitt navn.’
20 Nå har Herren oppfylt det ordet Han talte. Jeg har etterfulgt min far David og sitter på Israels trone, slik Herren lovet. Jeg har bygd huset for Herren, Israels Guds navn.
21 Der har jeg gjort i stand et sted for arken som inneholder Herrens pakt, den Han inngikk med våre fedre da Han førte dem ut av Egypt.»
Salomos innvielsesbønn
(2. Krønikebok 6:12–42)
22 Så stilte Salomo seg foran Herrens alter, foran hele Israels forsamling, bredte hendene ut mot himmelen 23 og sa:
«Herre, Israels Gud, det finnes ingen Gud som Deg, verken i himmelen der oppe eller på jorden her nede. Du holder Din pakt og viser Din kjærlige hengivenhet mot Dine tjenere som vandrer for Ditt ansikt av hele sitt hjerte.
24 Du har holdt det Du lovet Din tjener, min far David. Det Du talte med Din munn, har Du i dag oppfylt med Din hånd.
25 Og nå, Herre, Israels Gud, hold det Du lovet Din tjener, min far David, da Du sa: ‘Du skal aldri mangle en mann som sitter foran Meg på Israels trone, dersom bare dine etterkommere vokter sin vei og vandrer for Mitt ansikt slik du har gjort.’
26 Og nå, Israels Gud, la det Du lovet Din tjener, min far David, bli stadfestet.
27 Men vil Gud virkelig bo på jorden? Se, himmelen, ja, himlenes himmel, kan ikke romme Deg, langt mindre dette tempelet som jeg har bygd!
28 Vend Deg likevel til Din tjeners bønn og bønnfalling, Herre min Gud, og hør ropet og bønnen som Din tjener ber for Ditt ansikt i dag.
29 La Dine øyne være åpne mot dette tempelet natt og dag, mot det stedet Du sa om: ‘Mitt navn skal være der’, så Du hører den bønnen Din tjener ber vendt mot dette stedet.
30 Hør Din tjeners og Ditt folk Israels bønnfalling når de ber vendt mot dette stedet. Må Du høre fra himmelen, Din bolig. Må Du høre og tilgi.
31 Når en mann synder mot sin neste og blir pålagt å avlegge en ed, og han kommer og avlegger eden foran Ditt alter i dette tempelet,
32 da må Du høre fra himmelen og gripe inn. Døm Dine tjenere ved å dømme den skyldige og la hans gjerninger komme tilbake over hans eget hode, og ved å frikjenne den rettferdige og lønne ham etter hans rettferdighet.
33 Når Ditt folk Israel blir slått av en fiende fordi de har syndet mot Deg, men vender tilbake til Deg og bekjenner Ditt navn og ber og bønnfaller Deg i dette tempelet,
34 da må Du høre fra himmelen og tilgi Ditt folk Israels synd. Før dem tilbake til landet Du ga deres fedre.
35 Når himmelen er lukket og det ikke kommer regn fordi folket har syndet mot Deg, men de ber vendt mot dette stedet og bekjenner Ditt navn og vender om fra sin synd fordi Du har ydmyket dem,
36 da må Du høre fra himmelen og tilgi Dine tjeneres, Ditt folk Israels, synd. Lær dem den gode veien de skal vandre på, og send regn over landet Du har gitt Ditt folk til arv.
37 Når hungersnød eller pest kommer over landet, når det kommer kornbrann eller meldugg, gresshopper eller andre skadedyr, eller når fienden beleirer dem i byene deres – uansett hvilken plage eller sykdom som kommer –
38 da må enhver bønn eller bønnfalling som blir båret fram av Ditt folk Israel, når hver enkelt kjenner sin egen nød og brer hendene ut mot dette tempelet,
39 bli hørt av Deg fra himmelen, Din bolig.
Må Du tilgi og gripe inn og gjengjelde hver enkelt etter alle hans veier, for Du kjenner hans hjerte – Du alene kjenner alle menneskers hjerter –
40 slik at de frykter Deg alle de dagene de lever i landet Du ga våre fedre.
41 Også når en fremmed som ikke tilhører Ditt folk Israel, kommer fra et fjernt land på grunn av Ditt navn –
42 for de skal høre om Ditt store navn, Din mektige hånd og Din utstrakte arm – og han kommer og ber vendt mot dette tempelet,
43 da må Du høre fra himmelen, Din bolig, og gjøre alt det den fremmede roper til Deg om.
Da skal alle jordens folk kjenne Ditt navn og frykte Deg slik Ditt folk Israel gjør, og de skal vite at dette huset jeg har bygd, er kalt ved Ditt navn.
44 Når Ditt folk drar ut i krig mot sine fiender, hvor Du enn sender dem, og de ber til Herren vendt mot byen Du har utvalgt og huset jeg har bygd for Ditt navn,
45 da må Du høre deres bønn og bønnfalling fra himmelen og føre deres sak.
46 Når de synder mot Deg – for det finnes ikke noe menneske som ikke synder – og Du blir vred på dem og overgir dem til en fiende som fører dem som fanger til sitt eget land, enten langt borte eller nær,
47 og de kommer til besinnelse i landet de er ført til, vender om og bønnfaller Deg i landet til dem som tok dem til fange og sier: ‘Vi har syndet og gjort urett. Vi har handlet ugudelig’,
48 og dersom de vender tilbake til Deg av hele sitt hjerte og hele sin sjel i landet til fiendene som tok dem til fange, og ber til Deg vendt mot landet Du ga deres fedre, byen Du har utvalgt, og huset jeg har bygd for Ditt navn,
49 da må Du høre deres bønn og bønnfalling fra himmelen, Din bolig, og føre deres sak.
50 Tilgi Ditt folk som har syndet mot Deg, og alle overtredelsene de har begått mot Deg. La dem finne medfølelse hos dem som holder dem fanget, så de viser dem barmhjertighet.
51 For de er Ditt folk og Din arv. Du førte dem ut av Egypt, ut av jernsmelteovnen.
52 La Dine øyne være åpne for Din tjeners og Ditt folk Israels bønnfalling, og lytt til dem hver gang de roper til Deg.
53 For Du, Herre Gud, har skilt dem ut fra alle jordens folk til å være Din arv, slik Du talte gjennom Din tjener Moses da Du førte våre fedre ut av Egypt.»
Salomos velsignelse
54 Da Salomo hadde fullført hele denne bønnen og bønnfallingen til Herren, reiste han seg foran Herrens alter, der han hadde ligget på kne med hendene bredt ut mot himmelen.
55 Han sto fram og velsignet hele Israels forsamling med høy røst og sa:
56 «Velsignet være Herren, som har gitt Sitt folk Israel hvile etter alt Han lovet. Ikke ett ord har slått feil av alle de gode løftene Han ga gjennom Sin tjener Moses.
57 Må Herren vår Gud være med oss slik Han var med våre fedre. Må Han aldri forlate oss eller svikte oss.
58 Må Han vende våre hjerter til Seg, så vi vandrer på alle Hans veier og holder de befalingene, forskriftene og budene Han ga våre fedre.
59 Må disse ordene som jeg har båret fram i bønn for Herren, være nær Herren vår Gud dag og natt, så Han fører Sin tjeners og Sitt folk Israels sak slik hver dag krever,
60 slik at alle jordens folk skal vite at Herren er Gud. Det finnes ingen annen!
61 La derfor deres hjerter være helt hengitt til Herren vår Gud, slik de er i dag, så dere vandrer etter Hans forskrifter og holder Hans befalinger.»
Innvielsesofrene
(2. Krønikebok 7:4–10)
62 Så bar kongen og hele Israel sammen med ham fram ofre for Herren.
63 Salomo ofret 22 000 okser og 120 000 sauer som fredsoffer til Herren. Slik innviet kongen og alle israelittene Herrens hus.
64 Samme dag helliget kongen den midtre delen av forgården foran Herrens hus. Der ofret han brennofrene, grødeofrene og fettet av fredsofrene, fordi bronsealteret foran Herren var for lite til å romme alle disse ofrene.
65 På den tiden feiret Salomo og hele Israel sammen med ham – en stor forsamling fra Lebo-Hamat til Egyptbekken – høytiden for Herren vår Guds ansikt i sju dager og enda sju dager, til sammen fjorten dager.
66 På den femtende dagen* sendte Salomo folket bort. De velsignet kongen og dro hjem, glade og lykkelige i hjertet over alt det gode Herren hadde gjort mot Sin tjener David og Sitt folk Israel.
Fotnoter:
2* Det vil si løvhyttefesten (eller teltfesten eller skjulestedfesten); tilsvarende i vers 65; se 3. Mosebok 23:33–36.
2b* Etanim var den syvende måneden i den gamle hebraiske månekalenderen, og falt vanligvis i løpet av september og oktober.
6* Eller Det Aller Helligst
8* Bokstavelig talt ikke utenfra
9* Det vil si Sinai-fjellet, eller muligens et fjell i fjellkjeden som omfatter Sinai-fjellet
12* Noen LXX-håndskrifter: Herren har satt solen på himmelen, men
66* Hebraisk: På den åttende dagen, sannsynligvis med henvisning til dagen etter den syv dager lange høytiden; se 2. Krønikebok 7:9–10.