Dommerne
Kapittel 11
Jefta redder Israel
1 Jefta fra Gilead var en mektig kriger. Han var sønn av en prostituert, og Gilead var hans far.
2 Gileads hustru fødte også sønner. Da de vokste opp, drev de Jefta bort og sa til ham: «Du skal ikke få noen arv i vår fars hus, for du er sønn av en annen kvinne.»
3 Derfor flyktet Jefta fra brødrene sine og slo seg ned i landet Tob. Der samlet det seg lettsindige menn omkring ham, og de drog omkring sammen med ham.
4 Etter en tid gikk ammonittene til krig mot Israel.
5 Da ammonittene førte krig mot Israel, drog de eldste i Gilead for å hente Jefta fra landet Tob.
6 De sa til ham: «Kom og vær vår hærfører, så vi kan kjempe mot ammonittene.»
7 Men Jefta svarte de eldste i Gilead: «Var det ikke dere som hatet meg og drev meg bort fra min fars hus? Hvorfor kommer dere til meg nå når dere er i nød?»
8 De eldste i Gilead svarte Jefta: «Derfor vender vi oss nå til deg, så du kan dra med oss og kjempe mot ammonittene. Da skal du bli overhode for alle som bor i Gilead.»
9 Jefta sa til dem: «Hvis dere fører meg tilbake for å kjempe mot ammonittene, og Herren gir dem i min hånd, skal jeg da virkelig være deres leder?»
10 De eldste i Gilead svarte: «Herren er vitne mellom oss dersom vi ikke gjør som du sier.»
11 Så drog Jefta med de eldste i Gilead, og folket gjorde ham til sin leder og hærfører. Jefta gjentok alle sine ord for Herrens ansikt i Mispa.
12 Deretter sendte Jefta budbærere til ammonittenes konge og sa: «Hva har du imot meg, siden du er kommet for å føre krig mot mitt land?»
13 Ammonittenes konge svarte Jeftas sendebud: «Da Israel drog opp fra Egypt, tok de landet mitt fra Arnon til Jabbok og helt til Jordan. Gi det derfor tilbake på fredelig vis.»
14 Da sendte Jefta igjen bud til ammonittenes konge
15 og lot ham si: «Dette sier Jefta: Israel tok ikke landet fra verken Moab eller ammonittene.
16 For da Israel drog opp fra Egypt, vandret de gjennom ørkenen til Rødehavet* og kom til Kadesj.
17 Israel sendte bud til kongen i Edom og sa: ‘La oss få dra gjennom landet ditt.’ Men kongen i Edom ville ikke høre. De sendte også bud til kongen i Moab, men heller ikke han samtykket. Derfor ble Israel værende i Kadesj.
18 Deretter drog Israel gjennom ørkenen og gikk utenom Edoms og Moabs land. De kom til østsiden av Moabs land og slo leir på den andre siden av Arnon. Men de gikk ikke inn i Moabs område, for Arnon var Moabs grense.
19 Så sendte Israel bud til amorittenes konge Sihon, som regjerte i Hesjbon, og sa: ‘La oss få dra gjennom landet ditt til vårt eget land.’
20 Men Sihon stolte ikke på Israel og lot dem ikke dra gjennom sitt område. Han samlet hele hæren sin, slo leir ved Jahas og kjempet mot Israel.
21 Da gav Herren, Israels Gud, Sihon og hele hans hær i Israels hånd, og de beseiret dem. Slik tok Israel hele landet til amorittene som bodde der.
22 De tok hele området fra Arnon til Jabbok og fra ørkenen til Jordan.
23 Når Herren, Israels Gud, har drevet amorittene bort foran sitt folk Israel, skulle da du ta landet i eie?
24 Er det ikke slik at du eier det som din gud Kemosj gir deg? På samme måte eier vi det Herren vår Gud har gitt oss.
25 Er du bedre enn Balak, Sippors sønn, Moabs konge? Tok han noen gang opp strid med Israel eller førte krig mot dem?
26 I tre hundre år har Israel bodd i Hesjbon, Aroer og landsbyene deres, og i alle byene langs Arnon. Hvorfor tok dere dem ikke tilbake i løpet av den tiden?
27 Jeg har ikke syndet mot deg, men du gjør urett mot meg ved å føre krig mot meg. Herren, Dommeren, skal dømme i dag mellom Israels barn og ammonittene.»
28 Men ammonittenes konge brydde seg ikke om budskapet Jefta hadde sendt ham.
Jeftas tragiske løfte
29 Da kom Herrens Ånd over Jefta. Han drog gjennom Gilead og Manasse og videre gjennom Mispa i Gilead. Derfra drog han mot ammonittene.
30 Jefta avla et løfte til Herren og sa: «Hvis Du virkelig gir ammonittene i min hånd,
31 da skal det som kommer ut gjennom døren på mitt hus for å møte meg når jeg vender seirende hjem fra ammonittene, tilhøre Herren, og jeg vil ofre det som et brennoffer.»
32 Så drog Jefta over til ammonittene for å kjempe mot dem, og Herren gav dem i hans hånd.
33 Han slo dem med et stort nederlag fra Aroer til nærheten av Minnit, tjue byer, helt til Abel-Keramim. Slik ble ammonittene ydmyket foran israelittene.
34 Da Jefta kom hjem til Mispa, kom datteren hans ut for å møte ham med trommer og dans. Hun var hans eneste barn; uten henne hadde han verken sønn eller datter.
35 Da han fikk se henne, flerret han klærne sine og sa: «Å nei, min datter! Du har knust meg! Du har blitt årsak til min dype sorg. Jeg har gitt mitt ord til Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.»
36 Hun svarte: «Min far, du har gitt ditt ord til Herren. Gjør med meg slik du har lovet, siden Herren har gitt deg hevn over dine fiender, ammonittene.»
37 Så sa hun til sin far: «La meg bare få gjøre én ting: La meg få dra ut i fjellene i to måneder sammen med venninnene mine og sørge over at jeg må forbli ugift.»
38 Han svarte: «Gå.»
Så sendte han henne bort i to måneder. Hun drog av sted med venninnene sine og sørget over sin jomfrustand oppe i fjellene.
39 Da de to månedene var gått, vendte hun tilbake til sin far, og han gjorde med henne slik han hadde lovet i sitt løfte. Hun hadde aldri vært sammen med noen mann.
40 Derfor ble det en skikk i Israel at Israels unge kvinner hvert år drog ut i fire dager for å minnes Jeftas datter fra Gilead.
Fotnoter:
16* Eller: Sivhavet.